Beleste arrestanter

De siste månedene har det mer og mer gått sport i å hetse Karius og...beklager, Moland og French for manglende intelligens, språkferdigheter, moral og, skal vi si, generell evne til å navigere i verden.

Det er derfor gledelig å kunne bringe noe positivt om våre venner bustehuene der de sitter, plaget av malaria og vemmelige fangevoktere.




Bildet viser at i hvert fall Moland ser ut til å være godt bevandret i litteraturarven. Godt nok til å kunne si dommer, jury og aktor noen Pauli ord. Skjønt Pauli. Det er jo Astrid Lindgrens ord han gjør til sine, der han svært treffende siterer selveste Pippi Langstrømpe.

Takk til Ida!

Tragedien

Det er i disse dager 91 år siden det endelig ble satt sluttstrek for den sannsynligvis største tragedien - for ikke å si katastrofen - i Europas historie. Millioner av unge menn mistet livet, eller ble krøplinger for livet, tilsynelatende uten en hensikt som kan kaste et slags forsonende lys over det hele i ettertid.

En av disse millionene var John "Jack" Kipling, sønn av dikteren Rudyard. Jack var en av 75 000 falne i det som ble kjent som slaget ved Loos, som endte i det Wikipedia lakonisk kaller en "pyrrhic British victory".

For noen år siden kom det frem i et intervju at pressemannen Kåre Valebrok likte å lese bøker om første verdenskrig på fritiden. Kulturradikale skribenter tilknyttet Dagbladet var ikke sene til å bruke dette til å latterliggjøre Valebrok - tenk at han brukte tid på denslags, "voksne mannen!" i stedet for å lese viktigere ting som Fittstim, Da Vinci-koden eller Märthas englebøker!

Jeg nevner denne episoden fordi den illustrerer dagens Europa, som er preget av historieløshet for ikke å si historieforakt, og en dyp skepsis til alt som smaker av egen kultur. Dette Europa er selv på mange måter et produkt av krigen, som etterlot en dyp kløft mellom "gamle dager" - tiden før - og alt som har skjedd siden.

Charles Taze Russel, grunnleggeren av Jehovas Vitner, skal i sin tid ha spådd dommedag i 1914. Det er fristende å gi Russel rett i dette. For det var så avgjort verdens undergang, slutten på en verden som hadde vært og på alt den kunne ha blitt.

Jeg overlater til den ikke ukjente sangeren og historikeren Andrew King å avslutte dagens post. "Have you news of my boy, Jack" med tekst av Rudyard Kipling, dedikert til hans falne sønn og til alle andre som mistet livet i årene 1914-1918.

The Rats In The Walls

"On 16 July 1923, I moved into Exham Priory after the last workman had finished his labours."

Det var vel ikke akkurat i 1923 at jeg flyttet inn i en halvgammel bygård et sted i Gamlebyen. En gård som absolutt ikke hadde vært "the seat of my ancestors".

Men at det var like etter at "the last workman had finished his labours" var absolutt noe jeg kan kjenne meg igjen i. Like så i at "the restoration had been a stupendous task, for little had remained of the deserted pile but a shell-like ruin." I hvert fall på den måten at arbeiderne mer eller mindre hadde skiftet ut innmaten i gården mens de lot ytterveggene - og kjelleren - stå urørte.

Når jeg ser tilbake også kjenne meg igjen i beskrivelsen av husholdningen. Selv om det var dårlig med tjenere hadde jeg med meg en katt. Som ikke het "Nigger-Man", men Shekina.

Så vidt jeg vet var det ikke katten, men et ungt kvinnelig bekjentskap som først ble klar over det: Mystiske lyder fra stueveggen, "some unknown source of disturbance", umiskjennelige tegn på at "the oak-panelled walls were alive with rats, scampering and milling".

Det var bare en ting å gjøre: Ringe Oslo Skadedyr. "With the two men, I went down to the door of the sub-cellar", "resolving to explore the crypt below" der også flere av naboene i det siste hadde sett pilende, brune "living vermin", "beasts wallowing in filth".

I skrivende stund har jeg søkt tilflukt på jobben, mens jeg venter på hva mennene fra Skadedyrkontrollen vil finne. Hvem vet? "A twilit grotto of enormous height, stretching away farther than any eye can see; a subterraneous world of limitless mystery and horrilile suggestion"? Skjeletter "either fighting off some menace or clutching other forms with cannibal intent"?

Og jeg er ikke fri fra ondskapen eller galskapen her heller. Elevene mine - som akkurat nå driver såkalt egenarbeid under eufemismen "Prosjekt til fordypning" - har oppdaget og er i ferd med å bli tatt av "antediluvian cults". Grufulle atavismer fra 1980-tallet med "We are the world" som det hittil mest uhyggelige eksemplet på "that historic orgy of devastation which the peasants will never forget".

"The war ate my boy, damn them all ... and the Yanks ate Carfax with flames and burnt Grandsire Delapore and the secret ... No, no, I tell you, I am not that daemon swineherd in the twilit grotto! It was not Edward Norrys' fat face on that flabby fungous thing! Who says I am a de la Poer? He lived, but my boy died! ... Shall a Norrys hold the land of a de la Poer? ... It's voodoo, I tell you ... that spotted snake ... Curse you, Thornton, I'll teach you to faint at what my family do! ... 'Sblood, thou stinkard, I'll learn ye how to gust ... wolde ye swynke me thilke wys?... Magna Mater! Magna Mater!... Atys... Dia ad aghaidh's ad aodaun... agus bas dunarch ort! Dhonas 's dholas ort, agus leat-sa!... Ungl unl... rrlh ... chchch..."

Her sitter jeg. "Crouching in the blackness". Hva skal jeg gjøre i valget mellom to forferdelige alternativer: Bli værende her, med "USA for Africa" mot trommehinnene, eller dra tilbake igjen til "the slithering scurrying rats whose scampering will never let me sleep; the daemon rats that race behind the padding in this room and beckon me down to greater horrors than I have ever known; the rats they can never hear; the rats, the rats in the walls"?

Nettbetraktninger

En viss Ole Sivertsen - etter sigende leder for 9/11 Norge- har de siste dagene gått sterkt ut på enkelte nettsteder. Jeg skal ikke gå i detalj om innleggene hans her. Det som imidlertid er interessant er det profetiske: At Hitler forutså bl.a. 11. september.

Hitler som profet. Det har en klang over seg. Noe også denne damen - Savitri Devi - i sin tid mente.


Men jeg digrerer. Egentlig fungerer Sivertsens innlegg som glimrende tilsvar til hans eget hovedspørsmål: Hvorfor slipper han og hans meningsfeller aldri til på TV.

Skjønt aldri - det hender de forsøker.

Tilbake til grasrota

Sommeren er snart her, og mange begynner å høre kallet fra sin indre hippie. Lysten til å ta frem sandalene, trekke ut i parken med kassegitar eller et stort, fett anlegg og en solid playlist full av reggae, dub og lignende.

Andre tar den lenger, og kjenner landsbygda og naturen kalle dem bort fra storbyen. Et eksempel på det siste er for eksempel det smått legendariske gothbandet Vendemmian.



Ikke bare ser Vendemmian ut til å nyte tilværelsen på det norske bondelandet der de kjører traktor og underholder kuene med munter musikk, de ser også ut til å ha fulgt oppfordringen fra en viss gal mullah. Hvem vet, kanskje Hastur er i ferd med å revolusjonere gothscenen?

En liten 17. mai-tale

Kjære alle sammen.

Nok en gang fyller landet vårt år. Noe det er all grunn til å feire med flagg, frokoster, grilling i parken eller hva man nå måtte ønske. Samtidig er det også en dag å vende blikket bakover i tiden, til de som la grunnen for det vi feirer i dag.

Jeg tenker naturligvis på kidsa på Eidsvoll i 1814. For det er faktisk den rette betegnelsen. Bildet vårt at Riksforsamlingen som en gruppe distingverte herremenn kan og må nemlig modifiseres betraktelig - den hadde nemlig en gjennomsnittsalder på bare 23 år. Den yngste - Tomas Konow - hadde bare såvidt rukket å fylle 17 år da grunnloven ble endelig vedtatt 17. mai 1814.

Moralen? Ungdommen var også i 1814 bedre enn sitt rykte!

Hipp, hipp - hurra!

Eurovisjonært

Det var en gang da Melodi Grand Prix var noe alle satt klistret til. Noe alle diskuterte. Og ikke minst noe alle tok på alvor, inkludert raddisene som i fullt alvor tok avstand fra det de hadde lært var en "pseudobegivenhet". Vinnerne ble internasjonale hits og fikk opptre på Momarkedet, og en norsk seier var like usannsynlig som en tyrkisk.

Kort sagt: Man spøkte ikke med Melodi Grand Prix. Om man ikke het Telex selvsagt. På mange måter var de Belgias svar på Kraftwerk - om de ikke var like musikalsk nyskapende tok de igjen på humor og selvironi. Som da de stilte opp i Melodi Grand Prix, våren 1980.

Hvem som vant husker jeg ikke, og det vanker dessverre ingen premie til den som gjør det. For noen tiår senere er det klart at de egentlige vinnerne uten tvil var Telex.

La oss igjen oppsummere situasjonen. Melodi Grand Prix er ikke noe å le av, aller minst i Norge der en jury av musikalsk sakkyndige nettopp har vedtatt å sende Altaelvas forkjempere Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta til ”the occupied Netherlands”. Uten særlig hell. Med risiko for å gjenta meg selv – som vi ser her var ikke herrene Kjelsberg og Hætta akkurat Telex. Selv om det i dag er mulig å se at brillene til den smilende Sigurd Jansen (senere kjent som Johannes Skorgan) faktisk gav ham et snev av Jarvis Cocker, mange år før Pulps gjennombrudd.




Men altså. Telex. Herrene Marc Moulin, Dan Lacksman og Michel Moers stilte i motsetning til konkurrentene uten orkester og dirigent. Ja, uten gitarer også. Her var det synther for alle pengene – analoge sådan. Ikke så rart ved nærmere ettertanke, datidens synther kostet like mye som en gjennomsnittlig latinamerikansk bananrepublikk, og digitale synther var ennå ikke oppfunnet. Men tilbake til saken. Sangen het Eurovision, teksten kunne kort oppsummeres til at ”Se, vi er på TV! Vi er med i Melodi Grand Prix!”

Ustyrtelig morsomt for fansen, men fullstendig uforståelig for publikum – man spøkte som sagt ikke med noe så alvorlig som Melodi Grand Prix i 1980. I stedet for applaus ble Telex møtt med sjokkert mumling og taushet i salen og i de tusen hjem, hjulpet av at Marc Moulin avsluttet med å ta frem et kamera og fotografere publikum. Telex og Eurovision fikk æren av å avslutte finalen det året, og det var tid for stemmegivning etter et som vanlig intetsigende pauseinnslag med dansende negre fra det gamle nederlandske koloniimperiet og innlagte intervjuer med deltagerne der blant annet Kjelsberg – som som sagt ikke var noen Marc Moulin – fikk fortelle verden om sin interesse for ”Samish music”.


Det gikk som det måtte gå. Telex kom på nest siste plass – skuffende, uttalte bandet senere, de hadde håpet å tape, helst med null poeng. Den første som gav dem poeng var Hellas. Vi må nå forsøke å tenke oss tilbake til datidens sprakende telefonlinjer for følgende dialog:

”Belgium – three points”.
”Belgium – you mean Netherlands three points?”
“No, Belgium”.

Om dette var sjokkerende for programlederen skulle det bli verre da Portugal – av alle land –gav Eurovision hele ti poeng, slik at de til sist landet på tretten, nest siste plass foran Spania.


I dag, mange år senere er det imidlertid på tide å hente frem det som fremstår som et av de friskere øyeblikkene i Melodi Grand Prix’ historie og som ødela forsøkene på å lansere Telex som en del av New Romantics-bølgen slik britiske managere skal ha sett for seg.

Len deg tilbake og nyt – We’re on the Eurovision!